Er Erik Solheim opptatt av kulturfeltet innen internasjonalt utviklingssamarbeid? Om han ikke er det, antar jeg at det skyldes den manglende avklaringen av hva dette feltet kan innebære i praktisk gjennomføring.
At det mangler avklaring er forståelig, for dette er et område hvor de mange beveggrunner florerer. Her brukes puss, puss så får du en suss for å bedre tannhygienen i Malawi eller Peer Gynt foran pyramidene som en storstilt norsk kulturmanifestasjon. Her sponses norske artister på turné i Mali og kenyanske forfattere på scener i Oslo. Alt er redelig og alt gjøres sikkert med gode hensikter. Men hvorfor og med hvilke utviklingsmål?
Utenriksdepartementets kulturseksjon har allerede satt seg i tenkeboksen. Kommende uke vil de i seminar tenke sammen med norske aktører på feltet. Jeg håper utkommet av denne prosessen vil lede til at brorparten av budsjettposten på omlag 120 millioner kroner årlig i fremtiden rettes direkte mot den selvstendige kultursektoren i de land som inngår i vårt bistandssamarbeid.
Hensikten med en slik målretting må være å bidra til at utøverne kan skape sine egne frie rom for kreativ ytring og produksjon, for deltakelse, formidling og refleksjon. Pengene må da brukes på dem i disse landene som
1) vil skape friheten til å etablere disse rommene, - som er politiske prosesser, og
2) vil få selve rommene til å fungere hensiktsmessig, - som er organisatoriske, utdanningsmessige og kunstneriske prosesser.
Igjen, - et ønsket resultat bør være at det innenfor det sivile samfunnet i våre samarbeidsland etableres en sammensatt og fri kultursektor. Dette vil tydeliggjøre at:
1) det norske arbeidet for kultur og utvikling inngår i et demokrati- og rettighetsfokus samt
2) det gjøres prioritering av tiltak som er direkte rettet mot de nevnte målgrupper og prosesser.
Det mest utfordrende med en slik avklaring er påfølgende endring av etablert praksis. Departementet må da skrinlegge eventuelle nye prosjekter knyttet til formidling av norsk kultur, - arv eller samtid. Ambassadene må legge bort sin kulturdiplomatiske tradisjon. De må orientere seg bort fra myndighetsrelasjon til sivilsamfunn. Man må ikke innvilge søknader fra norske bistandsorganisasjoner som vil bruke teater og samtidskunst i arbeidet for reduksjon av tuberkulose, tannhelse eller andre sosiale formål. Norske festivaler må ty til Kulturrådet når de vil finansiere afrikanske musikere for et norsk publikum og norske kunstnere må søke norske kulturmidler når de vil arbeide med pakistansk folkemusikk.
Den arabiske våren har eksemplifisert kraften i gruppen kulturmidlene må innrettes for. Den finnes fra Kairo til Kapp Horn til Casablanca, ledet an av filmskapere, musikere, teaterfolk, billedkunstnere, forfattere, journalister og deres tilretteleggere, med et basalt behov for fri refleksjon og kunstutøvelse - i sin kontekst.
