Atten prosent er en høylytt politisk markering overfor grupper som gjerne kjemper på to fronter, mot autoritære regimer og tradisjoner som er urimelige sett i forhold til at mennesket er født fritt.
Det er mandag, jeg er på kino med min voksne datter. Det er kun kvinner i salen. Etter reklamen kommer filmen fra Saudi-Arabia, som mest av alt handler om kvinners rettigheter. En meget vakker film er dette, om en jente på 11 år som gjerne vil ha seg en sykkel i et land der jenter ikke sykler og om en mor som kjemper med en håpløs sjåfør fordi hun selv ikke har rett til å kjøre bil, om morens redsel for at jentas far skal finne seg en kone til og om en hel rekke for oss hverdagslige ting som kvinner engang ikke kan tenke på å gjøre i dette landet. Omtalen av filmen sier at den gir et dypt innblikk i landets virkelighet. Den engasjerer på vegne av kvinnene i landet. Og vi vet at kvinners rettigheter er noe den norske regjeringen vil arbeide for, enten det er Solberg eller Stoltenberg som sitter på makta.
Det er fredag. Solberg legger frem sin tilleggsproposisjon til statsbudsjettet for 2014, der det blant annet heter at kultursamarbeidet i utviklingspolitikken skal styrke de universelle menneskerettighetene, som omfatter retten til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som er resultat av kunstnerisk virke. Å styrke de kulturelle rettighetene er et viktig mål med denne virksomheten, heter det.
Vi vet er at Stoltenberg ville støtte kvinners rettigheter, men også dem som lager filmer, eller andre kunstnere som våger friheten sin for sine ytringene. I årets budsjettforslag la derfor Stoltenberg inn en innsats på 109 millioner kroner til slikt arbeid. Solberg – derimot - ser ikke på den kunstneriske formidlingsfriheten som så viktig i Norges internasjonale rettighetsarbeid.
I hennes forslag reduseres denne posten i statsbudsjettet med 18 prosent. Dette er særdeles mye, og reduksjonen kan gå ut over en gruppe som er frontløpere for menneskerettigheter, demokrati og kunstnerisk frihet i land der dette er brennbare saker. Atten prosent er mer enn en innstramning. Det må tillegges at disse gruppene, disse frontkjemperne, hvis arbeid støttes av denne nå betydelige reduserte budsjettposten, er dem som mange steder i verden forteller de mange historiene om grønne sykler og mobiliserer den motstanden som pressen skriver om. Fra et fengsel i Santiago til en plass i Kairo.
Slik er realiteten i denne saken akkurat nå, Venstre!
