Vi har forstått at de borgerlige vil bygge ned statens rolle, men har vi fått med oss at dette vil kreve stor samfunnsmessig innsats av næringsliv og våre formuende, i rollen som omfordeler av økonomiske midler?
Det brasilianske statsoljeselskapet Petrobras – en av de viktigste kundene for Norges olje- og gassektor – har i hvert av de siste tolv årene investert tilsvarende en halv milliard kroner i landets kultursektor. Petrobras gjør dette for å sikre befolkningen tilgang til kultur, som er viktig for bidraget til kritisk refleksjon, medborgerskap og et demokrati som er basert på deltakelse, sies det i formålet bak satsingen. Det hevdes videre at Petrobras skal bidra økonomisk til realisering av statens kulturpolitikk. Belønningen fra staten er en betydelig skattelette.
Brasil er forskjellig fra Norge, det er visst. Jeg var selv involvert i etableringen av Gjensidigestiftelsen i sin tid, og husker det da ble uttalt fra politisk hold at det ville være bedre om disse overskuddspengene ble omfordelt gjennom skatteseddelen enn ved privat givervirksomhet. Dette perspektivet, omfordeling gjøre best av det offentlige, har dominert Norge i en så stor grad at også det gjengse næringsliv langt på vei lever etter dette.
Omstilling vil derfor være krevende og veien er lang. Næringslivet er ikke godt kjent med rollen som samfunnsbyggende omfordelingsaktør. Rolleforståelsen vil ta tid å avklare. Nå er den borgerlige regjerningens såkalte ”frihetspolitikk” med på å aktualisere den private innsatsens betydning og viktighet i samfunnet, men på samme tid er det hele og fulle blåblå perspektivet kommunisert med utydelighet.
Hele idégrunnlaget synes å ha to fundamentale retninger i seg. I pakt med et liberalt borgerrettsperspektiv vil man etablere sikre, effektive og gode tjenester på det som av dem anses som sentrale offentlige oppgaver. Dette betyr at man vil bygge ned offentlig inngripen og tjenesteproduksjon – på den ene siden.
På den andre siden må vi tro at regjeringen ønsker å engasjere til et mer ansvarsfullt medborgerskap der sivilsamfunn og næringsliv tar aktivt tak i samfunnsutviklingen, altså mer uavhengig av staten, på de områder som regjeringen vil definere som mer perifere for staten. Det er derved ikke sagt at dette er uvesentlige eller mindre viktige samfunnsområder.
Vår kulturminister reiser til Storbritannia for å lære av de erfaringer britene har gjort med kultursektoren. Vi har forstått at frihetspolitikken skal løse opp i Kulturrådets posisjon og etablere en mer mangfoldig sektor. Vi antar også at staten vil redusere sine kulturutgifter, selv om ikke dette er uttalt. Regjeringen har altså lagt trykket i sin argumentasjon på effektivisering og frihetsbehov innen sektoren, ikke på den deltakelsen som vil måtte påhvile næringsliv og sivilt samfunn dersom vi skal styrke kulturlivet i fremtiden.
Når kulturministeren besøker Storbritannia må vi derfor regne med at hun ikke kun oppsøker den britiske kultursektoren selv for å lære om endringene som har skjedd. Også erfaringene fra næringslivet må innhentes, sammen med kunnskapen fra mellomaktørene som er vokst opp for å kvalitetsutvikle den nye, private omfordelingspraksisen. Ferske tall fra England sier at 22 prosent av deres inntekter kommer fra privat støtte, som inkluderer næringsliv, stiftelser og privatpersoner. Dette beløper seg til 6,7 milliarder kroner, som er halvparten av den offentlige innsatsen (Arts & Business, 05/2013).
Rolleavklaringen har vært på næringslivets agenda i noen år, i forbindelse med utbredelse av tenkning omkring det forretningsmessige samfunnsansvaret. Den gjeldende forståelsen av dette ansvarsbegrepet er av en av passiv karakter. Virksomheten skal unngå å påføre samfunnet skader og redusere miljømessig konsekvenser av sin aktivitet. Utgangspunktet for dette begrepet var å forstå som et ansvar for å gjøre noe med de samfunnsutfordringer et selskapet er i posisjon til å gjøre noe med, altså en mer aktiv tolkning av samfunnsansvaret.
Vi har også sett dette skillet innen finanssektoren. Den passive ansvarsforståelsen tilsier at man skal unngå investeringer i skadeforvoldende virksomhet, som eksempelvis tobakksindustrien. Med aktiv forståelse investeres det i virksomhet som har positiv konsekvens for miljø, fattigdomsbekjempelse, helse eller andre utfordringer verden står overfor. Innen fondsmarkedet er den passive ansvarsforståelsen godt nok som grunnlag for å skape særegne investeringsprofiler. For det norske oljefondets sin del danner disse ulike ansvarsforståelser grunnlaget for den løpende etikkdiskusjonen.
Det generelle inntrykket av erfaringene som er gjort i det siste ti-året er at næringslivet helst ikke påtar seg samfunnsroller utover sitt eget virke. Dette må også ses i sammenheng skattetrykk og statens politiske posisjon. I Norge har man innenfor sosialdemokratiet, og kanskje også blant næringsliv og folk flest, sett på staten som den best egnede til rettferdig omfordeling av økonomiske midler.
Den nye regjeringens frihetspolitikk vil utfordre denne oppfatningen. Og ikke minst - hvis Solberg skal lykkes i sitt prosjekt – vil dette også kreve at privat sektor utvikler god omfordelingskompetanse. Denne kan helt sikkert kritiseres utfra dagens nivå – og den er også høyst mangfoldig. Det viktige er at den er under utvikling. Den rådende, organisatoriske modellen for slik virksomhet synes å være stiftelsene, og det er hovedsakelig gjennom dem at privat sektor har utvist sitt samfunnsengasjement.
Stiftelsene er vokst betydelig i senere år. Rapporten ”Stiftelser i det moderne Norge” fra 2011 (Institutt for Samfunnsforskning) anslo pengebruken til en milliard i året basert på en samlet fondskapital på 30 milliarder kroner. Helse, forskning, kultur og miljø er populære formål for dem. ”Utenfor politikernes rekkevidde, og med på å synliggjøre offentlig nød, bidrar de rundt 400 pengeutdelende stiftelsene vi har i Norge med gaver og økonomisk støtte til formål der det offentlige sier at godt nok er nok”. (Ukeavisen ledelse 29.05.11)
Jeg nevnte Gjensidigestiftelsen, og det er med opprinnelse innen finanssektoren man har opprettet de største slike allmennyttige innretninger hvis mål er å bygge samfunn på forskjellige områder. Dette har sammenheng med at mange finansinstitusjoner tradisjonelt har vært ”eierløse”. De har vært organisert som foreninger. De største stiftelsene er derfor arv etter slike finansforeninger, som Sparebankstiftelsen DNB og Gjensidigestiftelsen.
Sparebank-Norge, altså de faktiske bankene, ikke stiftelsene, har også en betydelig rolle. Disse delte i 2009 ut gaver til allmennyttige formål til en verdi av rundt regnet 350 millioner kroner, i følge Sparebankforeningen. Bankene var da preget av finanskrisen, så dette var ikke et topp-år for verken resultater eller allmennyttige gaver.
Vi vet at Norge er blitt rikere gjennom de siste ti-årene. I Jens Stoltenbergs regjeringstid fikk vi halvparten av de 200 milliardærene som figurerer på listen til Kapital. Mange av dem har satt opp egne allmennyttige stiftelser. Olav Thon, med tilhørende diskusjon, og Hans Rasmus Astrup, med sin betydelige kunstsamling og et eget kunstmuseum, Stordalen, Wilhelmsen, Bergesen, Ringnes – er navn vi finner i stiftelsesregisteret. Det gamle Narvesen førte til stiftelsen Fritt-Ord i sin tid, Kavlifondet i Bergen ble etablert allerede for fem ti-år siden, er eldre eksempler på denne tradisjonen.
Bergenseren Trond Mohn, som i store norske leksikon står oppført som mesén og tituleres som filantrop har knyttet gavevirksomheten til navnet sitt. Johan H. Andresen jr.,derimot, har tatt sitt sosiale engasjement med inn i forretningsvirksomheten. Omkring 20 millioner investeres årlig i såkalt sosialt entreprenørskap. Han forklarer selv at dette handler om å investere i løsninger for bestemte samfunnsproblem. Målsettingene for denne virksomheten skal altså ikke leses ut av bedriftsregnskap, men av sosiale resultater. Også på dette området er Norge kun i den spede begynnelsen, som vi må tro har sammenheng med at det er få store formuer i Norge og at også det jevne næringslivet lever med en oppfatning av at ”Staten løser alt”.
Selv om næringslivet i all hovedsak ønsker å konsentrere sin gjerning om selve forretningsvirksomheten, er altså overskuddspenger, som er generert av forretning, på vei inn i det vårt sivile medborgersamfunn. Private aktørers rolle som samfunnsmessig omfordelingsaktør er altså i ferd med å skapes, og de store viser vei. Vi må også tro at forventningene som stilles til dem vil øke på dette området, som finansielle bidragsytere på områder regjeringen vil betegne som perifere for det offentliges engasjement. Etterhvert som rollen avklares og omfanget vokser, vil det også settes store krav til disse virksomhetenes omfordelingskompetanse og samfunnsperspektiv.
Det er sentralt for disse innretningene at de ikke opererer som forlengelse av ”moderbedriftens” markedsavdeling, og en av problemstillingene er hva som skiller gave fra sponsorat. Hva som skiller uegennytte fra eksponering av ”moderens” merke. Hva som skiller sosiale resultater fra regnskapsresultat. Vi vet også at gaver lett kan bli støtte til konkrete manifester i allmenheten fremfor prosesser som er usynlige for publikum og marked. Gavens provokative egenskaper i forhold til ”moderens” kjerneverdier er et annet dilemma som setter spørsmål ved gavevirksomhetens innovasjonskraft. Sett med slike øyne er det spørsmål om næringslivets innretninger vil føre til mangfoldighet i den sivile sektoren. Om de vil gi plass til eksperimenter som beveger seg utenfor hovedstrømninger?
Når omfanget vokser vil det også stilles store krav til innretningene med hensyn til innsyn, bestyrelse og effekter, fra publikum, media og tilsynsmyndigheter. Samfunnsendring måles annerledes enn økonomiske resultater. Tildelinger må skje på annen måte en forretningsmessige disposisjoner og samfunnsmessige satsingsområder må behandles annerledes enn forretningsstrategier. Det krever derfor stor grad av kompetanseutvikling for å få til de nødvendige standarder. Vi må også regne med at organisasjonsmodellene blir mange og forskjellige og at størrelser, robusthet og virksomhetsomfang vil bli like mangfoldige. Våre etablerte standarder er knyttet til statens omfordelingspraksis og de krav som der ligger i forhold til forvaltning og offentlighet.
Den private omfordelingen som skjer i ideelle stiftelser, fond etc. har det vi kaller frivillig arbeid som primære målgruppe. I SSB sin statistikk finner vi at denne sektoren er omfattende i sin gjerning, med omkring åtti tusen ansatte og 110 tusen ubetalte årsverk. En tredjedel av inntektene til frivilligheten kommer i dag fra det offentlige. Private bidrar vi med små beløp sett i forhold til land som USA, Storbritannia, Frankrike, Australia, Canada og Holland. I følge forsker Karl Henrik Sivesind er det hovedsakelig tre grunner til at Norge skiller seg negativt ut. Vi mangler charity-tradisjonen, mangel på skattefordel ved gave og vi har små inntektsforskjeller. Til Aftenposten 23. Desember 2013 sier han: “I USA for eksempel, fordeler man penger på en annen måte. Mange rike er opptatt av «å gi noe tilbake». I Norge føler vi at dette dekkes gjennom skatt”.
Vi har altså en umoden privat omfordelingssektor. Dette reflekteres også i utdanningsveier, forskning og forekomsten av rådgivnings- og tilretteleggerstrukturer rettet inn mot den. Det er næringsliv og de formuende blant oss, sammen med frivillighetssektoren selv, som må ta ansvaret for å utvikle fungerende omfordelingsmekanismer, innenfor lovgivernes rammer og det såkalte frihetssamfunnet som den blåblå regjering kanskje ser for seg innenfor sitt lange perspektiv.
Som statstro nordmenn er det svært enkelt å etablere et kritisk perspektiv på en slik utvikling, som ikke vil bestemmes av flertallet av våre folkevalgte representanter. Det blir derfor spennende å følge hva og hvem som blir vinnerne når de mange private finansieringskilder entrer fellesskapets arena på veien mot de liberales samfunn. Dette vil, som vi kjenner til fra det politiske ordskiftet, baseres på mer marked, men det er også nødvendig å utvikle økonomien i vårt kommende medborgerskap. Dette er kanskje en lengre reise.
