Norge har fått en kulturpolitikk som ikke er bundet av norsk språk, norsk kulturarv, norske kulturinstitusjoner, norske kunstnere eller norske flagg. Det eneste norske i denne kulturpolitikken er at budsjettet bevilges av et norsk Storting og at den forvaltes av et norsk departement.
Denne kulturpolitikken gjelder ikke statens kultursatsing innenfor riksgrensen og den gjelder heller ikke bidraget til at norsk kultur og kunstsektor skal bli bedre kjent utenfor denne grensen.
Norge har fått en kulturpolitikk som skal legge til rette for at folk kan få tilgang til og engasjere seg i kunst som er skapt og presentert på et fritt grunnlag. Politikken gjelder for Norges arbeid med kultur i det internasjonale bistandssamarbeidet.
Utenriksdepartementet har med dette satt kulturpolitikken rett inn i menneskerettighetene. Man aktualiserer derved kultursektorens utenrikspolitiske betydning og - ikke minst - departementet avnasjonaliserer et politisk område som altfor lenge har vært infisert av nasjonale beveggrunner, hensyn og interesser.
Dette er et viktig grep for videre utvikling av samarbeidet med andre som deler de verdier som ligger i dette rettighetsbaserte kulturperspektivet. Det bør derfor bli enklere nå for dem som går i bresjen for en fri kultursektor, med egen kompetanse, eget vågemot og egne ideer, i de land dette gjelder.
Gratulerer derfor til Børge Brende, hans rødgrønne forgjengere og Utenriksdepartementets Kulturseksjon. Dette er historisk! Dere er nok de første som har satt kultur i utviklingspolitikken så tydelig inn i en rettighetsbasert ramme.
Utfordringen videre er å gjennomføre denne politikken uten at norske ambassader prioriterer nasjonens posisjon på fremmed mark og norske kulturaktører tapper kassen for finansiering av egne mål og uttrykk. Om så skjer er de nemlig like langt. De som går i bresjen for en fri kultursektor i de land der dette gjelder.
Se også her!
