Innspill fra Mimeta vedrørende den kommende meldingen til Stortinget om menneskerettigheter i utenriks- og utviklingspolitikken.
Grunntanken bak kulturelle rettigheter er at alle har rett til å ta del i samfunnets kulturelle liv. Man skal ha muligheten til å skape kunstnerisk arbeid og også ta del i opplevelsen av kunstneriske og kulturelle uttrykk. Om denne rettigheten ikke var sikret ville heller ikke mennesket kunne utvikle seg som borgere og samfunnet ville miste en sentral dimensjon. Denne forutsetningen må videreføres i regjeringens arbeid med kultur i internasjonalt utviklingssamarbeid.
Det må videre settes fokus på de individuelle, kulturelle rettighetene. Vi må forstå enkeltmennesket som skaperne av kultur. Med en kollektiv forståelse av kulturelle rettigheter, derimot, kan individet oppfattes som fange av en kultur. Dette kan i grelle sammenhenger føre til motsatsen av hva vi oppfatter som menneskelig frihet.
Mennesket er altså ikke bare en del av en kultur, vi har også, som individer, både muligheten og retten til å forandre og utvikle den.
Disse prosessene må både støttes og beskyttes gjennom inkludering av de kulturelle rettigheten i den kommende meldingen.
Menneskerettighetsarbeidet innenfor kultursektoren omfatter myndighetsovergrep. Vi ser gjentagende eksempler på at det kunstneriske uttrykket og møteplasser for kulturformidling begrenses på lik linje med slik ytrings- og forsamlingsfriheten.
Vi ser også at individets kulturelle frihet begrenses gjennom press fra andre grupper i samfunnet. Deres angrep på kulturell frihet belegges gjerne med kollektive argumenter. I Tunisia er kunstnerisk aktivitet og folks frihet til å ta del i kunstneriske opplevelser truet av agitasjon og voldelige aksjoner fra Salafist-grupper. Angrepene på kulturutøvere blir sett på som en verdikamp fra deres side, og vi ser at den kulturelle frihetsutøvelsen ikke gis beskyttelse fra myndighetenes side.
Meldingen må derfor inkludere behovet for legal beskyttelse av de kulturelle rettighetene i nasjonal lovgivning.
Vi vil også peke på at kunstnerne og kulturutøvere har inntatt en sentral plass i menneskerettighetsarbeidet. Gjennom sin produksjon setter mange av dem fokus på tilstanden for grupper og individer som undertrykkes i et samfunn. Vi ser dem også som sentrale i demokratibevegelsenes organisering og formidlingsaktivitet. De har ofte en etablert posisjon i befolkningen i kraft av deres kulturelle produksjon, og påtar seg derfor stor risiko i forhold til det mobiliseringsarbeidet de deltar i. Vi opplever at det tradisjonelt har vært liten bevissthet omkring menneskerettighetene, både idegrunnlag og legalitet, innenfor den kultursektoren vi kjenner fra Midt-Østen og Afrika. Dette kan til dels skyldes at rettighetsarbeidet langt på vei er institusjonalisert innenfor en spesialisert ”menneskerettighetssektor” som har hatt lite fokus på de kulturelle rettighetene. Vi ser derfor positivt på at toneangivende organisasjoner og kulturmiljøer selv nå prioriterer arbeidet med de kulturelle rettighetene, på et lokalt, regionalt og internasjonalt plan. Vår organisasjon, Mimeta, støtter dette arbeidet, økonomisk og faglig.
Vi mener at også Utenriksdepartementet i sin melding bør oppmuntre til samarbeid mellom ”sektorene” og et økt fokus på de kulturelle rettighetene. Dette krever at sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter anses som avhengige av hverandre. En utelatelse vil kunne tolkes som at regjeringen er uklar på dette området og at den i praksis ikke ser rettighetene som udelelige.
Mimeta er positive til det arbeidet som er gjort i Stortingsmelding 19 (20112-13), der motivasjonen for kultur- og utviklingsinnsatsen så tydelig er forankret i de kulturelle rettighetene. Dette gir det norske arbeidet på kultur- og utviklingsfeltet en tydelighet og retning, som er i overensstemmelse med prioriteringer i samarbeidsland innenfor den sivile kultursektoren.
At Mimeta og andre organisasjoner tilhørende kultur- og utviklingssektoren inviteres inn i denne innspillsprosessen forsterker dette perspektivet. Utenriksdepartementet må derfor også legge stor vekt på at rettighetsperspektivet blir rådende i den faktiske implementeringen av kulturinnsatsen i Norges internasjonale utviklingssamarbeid. Denne forankringen må også kommuniseres i internasjonale samarbeidsfora knyttet til kultur, utviklingssamarbeid og menneskerettigheter. Slik vi leser våre omgivelser vil en slik posisjon styrke Norges rolle på dette internasjonale samarbeidsområdet.
