English version below
Kunstnere kommer stort sett til kort når kampen for ytringsfriheten proklameres i internasjonale fora. Fokuset er på media og journalister, opposisjonelle og rettighetsaktivister. For litt over ett år tilbake i tid lanserte daværende utenriksminister Søreide departementets Strategi for ytringsfrihet i utenriks- og utviklingspolitikken. Strategien markerte et gjennombrudd for kunstneriske ytringer. De ble inkludert som del av arbeidet for ytringsfrihet i Norges utenrikspolitiske innsats.
Dette betyr at norske myndigheter fremholder kunstneres betydning i arbeidet for ytringsfrihet og at kunstnere bør få et vern på lik linje med en journalist eller en politisk opposisjonell. Denne strategien er en forsterkning av den rettighetsbaserte kulturpolitikken som har vært ført av norske utenriksmyndigheter siden 2013.
En av Arendalsukas største begivenheter i år var da Ytringsfrihetskommisjonen la frem sin rapport, som også omfatter et kapittel om kunstnerisk frihet. Den sier at «Knapt noen steder i verden ligger forholdene like godt til rette for en velfungerende ytringsfrihet og sunn ytringskultur enn i Norge. Det gjelder også for kunstnere og den kunstneriske friheten. Med dette utgangspunktet følger også et ansvar for å engasjere seg i kunstneres kår andre steder i verden, der forholdene er langt mer krevende. Norske myndigheter og kunstnerorganisasjoner bør være pådrivere og rollemodeller for kunstnerisk frihet også internasjonalt.
Dokumentet kommer også med denne tilrådningen: I regjeringens strategi for ytringsfrihet i utenriks- og utviklingspolitikken er et av tiltakene å «støtte internasjonale og nasjonale sikkerhetsnett for utsatte kunstnere som trenger rettshjelp, beskyttelse og psykososial støtte». Dette bør følges opp med en substansiell styrking av ordninger som tilbyr slik beskyttelse og støtte.»
Norske myndigheter har ved sin Ytringsfrihetsstrategi allerede gjort et grep for å etablere seg som «pådriver og rollemodell» i utenrikspolitikken. Men det er langt frem. Norge har i år sluttet seg til storpolitiske initiativ på menneskerettighetsområdet. Joe Bidens «Summit for Democracy» maner den frie verden til felles vern og utvikling av demokratiet. Respekt for menneskerettighetene er et av tre hovedtema, og ytringsfriheten er her spesielt prioritert. Biden sin globale satsing er på 4,5 milliarder kroner, og støtte til frie og uavhengige medier dominerer tiltaksplanen. Norge skal lede en arbeidsgruppe under «Summit for Democracy», som skal forsterke sivilsamfunnets demokratiske rolle. Det skal satses spesielt på marginaliserte grupper, sivilsamfunnsledere og menneskerettighetsaktivister. Støtte til kvinnelige menneskerettighetsforsvarere skal skje med fornyet styrke gjennom FNs organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling. Norge meldte seg også nylig inn i Media Freedom Coalition, som samler 52 stater i innsatsen for pressefrihet.
De fleste som arbeider i det globale menneskerettighetsfeltet omfattes altså av disse satsingene, og ytringsfriheten har fått spesiell oppmerksomhet. Men i storpolitikkens tiltak ser vi ikke ordningene for kunstneriske rettigheter. Dette kan delvis skyldes at norske (og andre lands) kunstnerorganisasjoner ikke har gått inn som pådrivere og rollemodeller for kunstnerisk frihet også internasjonalt, slik Ytringsfrihetskommisjonen oppfordrer til. De kunstneriske rettighetene er svakt representert i det globale menneskerettighetsarbeidet.
I Norge er vi en håndfull personer som arbeider internasjonalt på dette feltet. Arbeidet med beskyttelse av utsatte kunstnere utføres av færre folk på verdensbasis enn du får inn i en maxi-taxi. Strukturene internasjonalt opprettholdes gjennom statlig finansiering fra et fåtall land, EU samt et knippe private amerikanske og europeiske fond. Tilrådingen fra Ytringsfrihetskommisjonen om at norske kulturorganisasjoner må engasjere seg som pådrivere, også internasjonalt, er betimelig.
English (google translated) version:
Artistic freedom, also internationally.
Artists mostly fall short when the fight for freedom of expression is proclaimed in international forums. The focus is on the media and journalists, oppositionists, and rights activists. A little over a year ago, then Foreign Minister Søreide launched the ministry's Strategy for freedom of expression in foreign and development policy. The strategy marked a breakthrough for artistic expression. They were included as part of the work for freedom of expression in Norway's foreign policy.
This means that the Norwegian authorities highlight the importance of artists in the work for freedom of expression and that artists should receive protection on the same level as a journalist or a political oppositionist. This strategy is a reinforcement of the rights-based cultural policy that has been pursued by Norwegian foreign authorities since 2013.
One of Arendalsuka's biggest events this year was when the Freedom of Expression Commission presented its report, which also includes a chapter on artistic freedom. It says that "There are hardly any places in the world where the conditions are as favorable for a well-functioning freedom of expression and a healthy culture of expression as in Norway. This also applies to artists and artistic freedom. With this starting point also comes a responsibility to get involved in the lives of artists elsewhere in the world, where the conditions are far more demanding. Norwegian authorities and artists' organizations should be promoters and role models for artistic freedom also internationally.
The document also comes with this recommendation: In the government's strategy for freedom of expression in foreign and development policy, one of the measures is to "support international and national safety nets for vulnerable artists who need legal aid, protection and psychosocial support". This should be followed up with a substantial strengthening of schemes that offer such protection and support."
With its Freedom of Expression Strategy, the Norwegian authorities have already made a move to establish themselves as a "motivator and role model" in foreign policy. But there is a long way to go. This year, Norway has joined major political initiatives in the area of human rights. Joe Biden's "Summit for Democracy" urges the free world to jointly protect and develop democracy. Respect for human rights is one of three main themes, and freedom of expression is a particular priority here. Biden's global commitment is NOK 4.5 billion, and support for free and independent media dominates the action plan. Norway will lead a working group during the "Summit for Democracy", which will strengthen civil society's democratic role. Particular focus will be placed on marginalized groups, civil society leaders and human rights activists. Support for female human rights defenders is to take place with renewed vigor through the UN organization for women's rights and equality. Norway also recently joined the Media Freedom Coalition, which brings together 52 states in the effort for press freedom.
Most people who work in the global human rights field are therefore covered by these initiatives, and freedom of expression has received special attention. But we do not see the arrangements for artistic rights in the measures of big politics. This may be partly due to the fact that Norwegian (and other countries') artists' organizations have not stepped in as promoters and role models for artistic freedom also internationally, as the Freedom of Expression Commission encourages. Artistic rights are poorly represented in global human rights work.
In Norway, we are a handful of people who work internationally in this field. The work of protecting vulnerable artists is carried out by fewer people worldwide than you can fit in a mini-bus. The international structures are maintained through government funding from a small number of countries, the EU and a handful of private American and European funds. The recommendation from the Freedom of Expression Commission that Norwegian cultural organizations must get involved as promoters, also internationally, is timely.
